Tro og religion
Jeg var visst ikke helt ferdig med dette temaet enda. Etter noen kommentarer fra familie-medlemmer måtte jeg litt i tenkeboksen igjen, hvilket jeg er veldig glad for. Som jeg har sagt før: tro er en personlig ting, men religion er organisert og blir dessverre misbrukt for makt og penger. Men jeg forstår tryggheten man føler med å være i en allmen akseptert religion. Det gjør mange ting så mye lettere. For eksempel så må vi diskutere med skolen om barna ikke ønsker å være med i kirken, mens muslimske klassekamerater blir ikke engang spurt om de vil med. Begge deler blir feil etter min mening. Mange føler en stor trygghet med å være i en av de store verdensreligioner, og det vil jeg da virkelig ikke ta fra dem. Så jeg blir jo ambivalent i religionsspørsmålet. Om vi fjerner all organisert religion, hvor mange gode og hjertevarme mennesker som aldri ville skade noen mister fotfestet da? Men om vi bare fortsetter og la religioner ture frem med sin makt og pengegriskhet, hvor mange må lide da? Jeg vet helt ærlig ikke hva som er det ene rette svar, for jeg er ikke noen allmektig gud.
En tanke til dere alle: Om en person er født blind og døv. Han/hun klarer ikke å lære mere tegnspråk enn det absolutt nødvendige og får aldri lære om noen religion. Er det da umulig at denne person har en tro? Jeg tror ikke det, men jeg kan ikke vite det siden jeg aldri har møtt en sånn person. Hvorfor tror jeg ikke det? Letteste måte og forklare det på tror jeg blir å beskrive min reise til å bli Gydja av den gamle vei.
Allerede som 3 åring visste jeg at kirken ikke var for meg. Mine foreldre var ikke spesielt religiøse, men gikk i kirken til høytider og vi ble jo døpt. Jeg brukte mye tid alene i skogen, og fra 8 års alder ute i skjærgården. Jeg lærte fra moder jord, men var for ung til å virkelig forstå alt og få trygt fotfeste uten en voksen til å veilede. Lærte også meg selv å lese før skolealder. Jeg elsket å lese bøker, og pappas western og alaska romaner var en spennende ny verden. Etterhvert som jeg ble eldre og skolebøker, samfunn og familie (ikke alle i familien) fortalte at det fantes kun en tro og alt annet var eventyr. Eller at all tro var bare tull. Så mistet jeg min vei. Jeg ble som de fleste veldig opptatt av å passe inn. Jeg fortsatte med å lese mye. Elsker å lære nye ting og selvfølgelig også å drømme meg vekk i romaner og eventyr. Boklig lærdom var høyt verdsatt i min familie, morfar var tross alt professor og ateist. Dengang lærte vi jo også kun om Kristendom, alt annet var utenkelig. Jeg mistet etterhvert totalt fotfestet. fulgte bare strømmen og gjorde det alle forventet, døpte barna, sto hvit brud osv. Men hele tiden føltes det så grusomt feil og det gjorde meg fysisk syk å gå inn i kirken( det gjør det enda). Tilslutt ble jeg også skilt og sa klart fra at kirken var ikke for meg, det koster i et kristent samfunn. Flyttet ut av byen og startet nærmest et nomadeliv. Hele tiden var det en bevisst og ubevisst søken etter hvor jeg hørte hjemme. Etter mange år og enda et havarert ekteskap var jeg veldig langt nede. Min kjære mor sendte meg en bok som heter håndbok for hekser i dag. Der fant jeg mye hjelp og ting gikk fremover. Skal ikke gå for mye inn på det da det kun var den spede start til å finne barndommens viten. Det jeg fikk ut av boka var metoder til å søke viten i meg selv og moder jord. Etter ca 1 år følte jeg selv at livet var topp. Økonomi og alt praktisk var på skinner, selv om jeg var enslig mor på sosial stønad. Så en dag ser jeg ett TV program om Åsatruere. Det vekket min nyskjerrighet. Jeg fant en kontaktperson og ble innvitert med til blot. Der følte jeg meg hjemme med en gang. Møtte en fantastisk mann og vi ble etterhvert gift og hver dag med ham er en gave jeg virkelig setter pris på. Men fremdeles var jeg ikke sikker nok på meg selv. Jeg slukte alt jeg kom over av boklig lærdom om Åsatrua. Lyttet med ørene på stilker til alle som hadde lest mer enn meg. Blandet meg i styret og var litt av en regelrytter.
Etter ca 10 år begynte jeg endelig å lytte til den indre stemmen som prøvde og fortelle meg at jeg fremdeles ikke var på min rette vei. Jeg begynte og legge merke til hvor mange som fortalte andre hvilke bøker man måtte lese og hvilke professor som hadde alt rett. Da ble jeg litt lei meg og veldig irritert. Om du absolutt må ha en hellig bok og hellige «kuer», så gå til de religioner som har det da. Men fremdeles var jeg ikke sikker nok på meg selv til å bryte tvert med alt. Men en dag kom vendepunktet. Jeg hadde i lang tid famlet med både å legge runer og lage runesett. Plutselig, mens jeg sitter med en dremmel og risser runer på små krystaller, begynte en «film» og rulle forran det jeg holdt på med. Jeg så meg selv risse runer uten elektrisk verktøy, og hørte meg si: elvesten er til runer, krystaller er til healing, dette vet du. Da begynte det endelig og gå opp for meg det jeg egentlig lærte i barndommen. Alle svar du trenger for å finne din sjelelige vei ligger i din egen hukommelse. Problemet er bare å finne den hukommelsen, især når man hele tiden får vite at du må lytte til alle andre. Siden den dagen har jeg brukt mye tid for meg selv i skogen. Lytter til min egen hukommelse og også skogens egne fortellinger. For alt levende har et språk, det er vi mennesker som har glemt hvordan vi lytter. Men vi kan lære det igjen, steg 1, ikke lytt til dem som sier noe er umulig. Intet er umulig. Steg 2, tren på å tenke på absolutt ingenting, det er vanskeligere enn du tror. Steg 3, tro på det du da hører, ser, føler og opplever og den må du nok jobbe med resten av livet.
Det morsomme for meg har vært at når jeg endelig fant ut hvem og hva jeg er, og ikke minst hva min tro er så finner jeg også ut at jeg er langt fra alene. Veldig mange mennesker har kommet til nøyaktig det samme som meg. Ikke at alle er Gydjer eller volver eller hva for slags tittel man nå har, men de krefter vi ser, hører og føler er de samme. Og det er nøyaktig det samme over hele planeten. Felles for oss alle er mest av alt respekten og kjærligheten til ALT liv og evnen til å lytte. Regner med alle som leser dette forstår at det er en veldig kort versjon jeg skriver her. Er jo ikke meningen å skrive en hel bok om mitt liv heller. Men om noen leser dette og ønsker mere hjelp til å finne sin vei, så er det nettopp en av de ting som for meg er Gydjas jobb. Jeg kan ikke si nei til noen som ber om min hjelp, så sant det står i min makt å hjelpe. Ønsker alle alt godt og håper min lille blogg gir dere noe bra :)
