Klasse skille i Norge
Har vi klasseskille i Norge? Jeg mener vi har det. Mange streber også etter og nå en «høyere» klasse, og der får vi luxus fellen inn. Hvorfor er det så viktig for oss å ha status? Er det ikke nok at vi har alt vi egentlig trenger og som regel litt til? Jeg tror vi pådytter hverandre dette jaget, og har laget en ond sirkel.
Vi har i mange år kjempet for likestilling, men glemte vi ikke likeverd på veien tro? Et menneske sin verdi skal vel ikke måles i hva slags jobb man har eller hvor mange dyre ting vi eier? Men det virker som det er nettopp det som blir gjort.
Jeg overhørte en samtale som satte disse tankene i spinn. person 1: Hva, mener du at du bare skal gå hjemme til barna begynner på skolen? Du må jo ha dem i barnehage og få deg en jobb.
Person 2: Men vi klarer oss jo fint på hans lønn og jeg trives med å være husmor. Det er da og rikelig å gjøre med de små.
Person 1: Ja men du sakker bakut i arbeidslivet, og hva slags eksempel er det du setter for din datter? Altså seriøst du kan ikke mene det her.
Ja hva slags eksempel er det vi setter for våre barn? At det er mindre verdig å passe på dem? Eller hva med jenta som gjerne ville fortsette som kassadame, men måtte forsvare sitt valg hele tiden. Er det mindre verdt å sitte i kassa enn å være kirurg? Skal det bety noe for din verdi som menneske hvilken lønn eller yrke du har? Det burde jo ikke det. Hun i kassa og hun på operasjons salen fyller begge en nødvendig rolle i samfunnet.
Vi kan starte jobben for likeverd i hjemmene våre. La alle barn og voksne forstå at når en hogger ved hele dagen, og den andre gjør rent og rydder i skap, så er begges jobb like verdifull. alle oppgaver må gjøres og alle er like verdifulle, selv om det er forskjellig lønn på forskjellige yrker. Husmor yrket er jo ulønnet i penger, men åh så givende og viktig jobb det er. Vi som har vært hjemme med små barn vet at vi er forvalterene av fremtiden, er det liksom ikke viktig?
Et lite eksempel på hvodan ting dømmes feil i dag: Da vår ynste sønn skulle starte på skole, fikk vi en telefon fra rektor. Hun lurte på om de skulle skaffe en tale pedagog til vår sønn når han nå skulle starte på skolen. Vi måtte jo spørre hva hun mente? Forsto ærlig talt ingenting. Svaret var: Siden han aldri har gått i barnehage, regnet man med at han ikke hadde et utviklet språk samsvarende med sin alder. Jaha sa min mann, det har du kanskje litt rett i. La meg forklare med å fortelle om vår morgen her hjemme: Gutten sitter og ser tegnefilm, samtidig leker han med noen leker. Pluttselig spretter han opp, tar alle lekene inn på rommet og kommer løpende tilbake med noen andre. Far spurte: Hvorfor gjorde du det vennen? Gutten svarte: Åh pappa skjønner du ikke det? de lekene jeg hadde var jo ikke adekvat foenelige med min interaktive lek med fjernsynet……Behøver kanskje ikke si at en lattermild rektor glemte alle planer om talepedagog.
I dag får vi kun ros på foreldre møter. Gutten er sosial, vennlig mot alle og kun topp karakterer. Sånn har det vært siden første skoledag. Eneste klage er at han stadig kommer med rettelser til skolebøkene. de er ikke oppdatert nok for en 12 åring som elsker vitenskap og historie.
Klart jeg er stolt av denne gutten. Men jeg er like stolt av alle barna mine. Han som sliter med alle skolefag, men er suveren med fysiske ting. Hun som er middels med alt. Han som er computer geni og går på universitet. Han som er sjømann, og sier det mfinnes ikke dårlig jobb kun dårlig utført jobb. Hun som ble tidlig mor og tar utdannelse på såkaldt etterskudd. Alle har samme menneskelige verdi. det som teller mest er hjertelaget de viser ikke karakterene de får. Jeg håper så inderlig at vi klarer å oppdra våre barn til og være med på og knuse klasseskillet her i Norge. Politikere er ikke adel selv om de tror det. Leger er ikke hellige kuer, søppeltømmere er ikke lavere i verdi enn de først nevnte. Og husmødre/fedre er såvisst ikke late eller verdiløse. Oi glemte nesten de svakeste som lever på gata, tro ikke at de er verdiløse. Vi ender alle opp som aske eller ormeføde og hvilken bil du hadde eller hvilken jobb du hadde vil være uvesentlig.
Frender dør Fe dør. Alt som lever skal dø. Kun et vet jeg som ikke dør og det er ord sagt om død manns minne. Så husk det folkens, ingen kommer til å huske deg for hviken status du hadde. De kommer til å huske eller glemme deg for hva slags menneske du var. Hvilken innvirkning du hadde på andre er det som gir ditt ettermæle
Mye sant i det du sier her! Personlig tenker jeg at det statusjaget som vi ser i dag er et resultat av samfunnet vi lever i. En ting er feminismen som har jaget kvinner ut av hus og hjem, avgårde til skole og høyprofilierte arbeidsstillinger, en annen ting er den materialistiske estetikken som presser seg på gjennom ukeblader, sosiale medier og for så vidt også andre sosiale forhold. Man ønsker å være lik sin neste, og kjenner et sosialt press for å kunne bevise at man kan oppnå dette.
Det sosiale presset jeg snakker om omtales som sosialøkonomisk status (SØS), og er den statusen en person blir tilegnet på grunnlag av jobb og lønn. SØS blir og ofte brukt som en inndeling av folk. Studier gjort på dette temaet viser og at det er en forskjell i hvem som har høy SØS og hvem som har lav. Man ser også at forventningene til det gode liv er annerledes, samt hva som er den rette oppdragelsen av barna. Veldig spennende lesning rundt dette synes jeg personlig, og jeg mener jo som deg at arbeid og barnehage er fint og vel, men den nære relasjonen mellom barn og foreldre er etter min mening enda viktigere.
Problematikken ligger når generasjon prestasjon skal finne sine følelser og nære familiebånd. Jeg tror det er jakten på Utopia, det fantastiske og uoppnåelige, som hindrer mennesket i å se de små gledene i hverdagen – de små gledene som legger hele fundamentet for den gode relasjon.