Jeg er en jævla NAV snylter
Hørt og lest denne beskyldningen i flere sammenhenger, ikke mot meg selv direkte men den rammer likevel. Dere som slenger dette i hytt og gevær, har dere tenkt over hvem dere snakker om? Hvem er det dere mener snylter? Hva vet dere om mennesker som av en eller annen grunn er på NAV?
Jeg er en av dem du ikke kan se at har noen grunn til å motta dine surt tjente skattepenger i form av uføretrygd. Jeg har det som heter sosial fobi, som er mildere enn sosial angst. Derfor har jeg 50% ikke 100% uføre grad som mange med sosial angst har. Har fått høre at du kan da ikke ha noe sosial fobi du er jo så sosial. Vel dette kommer kanskje som et sjokk, men sosial fobi eller angst betyr ikke at man er usosial eller hater andre mennesker. Tvert imot så er det ofte de med denne diagnose som er oppriktig glad i andre mennesker. Men du snakker jo masse med andre især når du jobbet i butikk? Ja jeg gjør det, men se for deg at du hver dag har samme følelse som om du har vært på fylla og lurer på hva i helvete gjorde jeg i går? Mitt selvforsvar modus er nettopp at kjeften går som et maskingevær. Problemet er bare at hjernen er ikke koblet sammen med munnen så jeg aner ikke hva jeg sier. Panikken på vei hjem fra jobb var grusom, hva sa jeg til henne? Fikk han den varen han skulle ha? Har jeg sagt personlige ting jeg absolutt ikke vil ha offentlig? Har jeg sagt noe som ungene vil få svi for i skolen? Da jeg jobbet 100% var hver dag full av samme skrekk. Det å bruke opp til 1,5 time på en 20 min reisevei var ikke unormalt. Panikken ble ofte så slem at jeg måtte stoppe, kunne ikke få luft i lungene, kvalmen veltet og alt man hadde spist og litt til ble avlevert langs veien. Så kommer jeg hjem til min trygge hule hvor min fantastiske mann og herlige barn og dyr venter på meg. Det skulle være deilig ikke sant? Feil jeg kunne ikke orke en lyd fra noen av dem. Kjærlig omtanke ble irritasjons momenter og jeg skjelte ut for den minste ting, for deretter å hate meg selv. Hvordan kan du som mor behandle dine barn sånn? Hvordan kan du frese gå vekk når din mann som du elsker prøver å holde rundt deg? Hva faen feiler du kjerring?Eneste sted jeg holdt ut å være var alene i skogen, men det er altså ikke holdbart i lengden.
Et år vi dro på vikingmarked som vanlig og jeg hadde meldt meg på et kurs jeg gledet meg så mye til. Men ferie med andre mennesker var ikke ferie for meg. Andre natten vi er der ligger jeg med en hodepine som fikk meg til å ønske å forsvinne fra denne verden. Jeg bare gråt og tagg min mann om å få meg hjem, kurset gikk jeg aldri på så det var penger ut av vinduet. Min mann var fortvilet, han visste jo at jeg egentlig hadde gledet meg så mye til å se igjen viking venner og leve viking livet som vi alle elsker. Til slutt ringte han vakt lege og fikk beskjed om at dette kan løses med reseptfri smertestillende. Men da han ramset opp hvor mange forskjellige jeg skulle ta og hvor mange av hver hylte jeg til legen: Er du stein hakke gal, jeg er 150 cm og veier 40 kg vil du ha meg i koma?? Ja nesten lo legen, du må gjøre som jeg sier så lover jeg at hodepinen forsvinner. Men hold deg vekk fra det verste koket av mennesker og sørg for å få alene tid.
Vel jeg gjør som legen sier og sitter med en håndfull av piller da min barndoms venn dukker opp. Hun spør hva som er galt og jeg forklarer. La meg se hva legen har gitt deg, jeg er jo sykepleier og jobber på en avdeling med døende som skal ha smerte lindring så dette kan jeg. Jeg holder fram pillene, hun ser etter og tar vekk to og legger til to andre. Sånn det passer til deg vennen min. Ok så sluker jeg ned alt sammen og i det jeg svelger sier min venn: Åh ja forresten fikk jeg fortalt om hun dama jeg drepte med medisiner her om dagen? Ved alle guder du kan få sagt ting på den verste måte på verst tenkelige tidspunkt min kjære venn. Men det manglende filter mellom hjerne og munn som vi begge lider av er en av grunnene til at jeg er så glad i deg.Resten av uka gikk nokså bra, men jeg skulle ønske jeg kunne klart å være mer med min familie og venner. Min samvittighet er ofte svart med tanke på hva min fobi har gjort med nettopp dem som elsker meg og jeg dem over alt på jord.
Første gang jeg forsto hvor galt det egentlig var satt jeg hos en venn i DK. Igjen noe jeg hadde gledet meg til, å se igjen kjære Sasha etter flere år. Et uskyldig spørsmål fra henne: Hva heter den plassen dere bor nå? Jeg skulle svare, men det var helt blankt. Jeg kjenner bare alle minner forsvinner, visste ikke hvem jeg var, hvor jeg var, hva jeg het, min mann mine barn alt var vekk. Kjente hvordan luften forsvant hele verden gynget og jeg ville bare skrike. Takk alle gode makter for at jeg var nettopp hos Sasha. Hun forsto med en gang hva som var galt og tok fatt i meg. Dette er angst kjære deg, du går til lege med en gang du kommer hjem og akkurat nå sitter vi bare stille her til hodet faller på plass igjen. Takk min kjære du viste vei og jeg var smart nok til å lytte og gjøre som du sa.
Når jeg har tunge dager som vi alle har, er beste medisin alene tid enten i skogen eller i badekaret når det er for kaldt ute. Eller badekaret med min mann, det er vidunderlig å sitte sammen i det varme vannet å småsnakke om alt. Men noen ganger kan det også gå galt: Sitter der og han vasker ryggen min, jeg snur meg og legger meg ned for å skylle håret alt er bare fint. Men plutselig tar panikken meg jeg er sikker på at han lener seg over og skal holde meg under vann. Spreller vilt og sparker ballene hans opp i magen. Setter meg endelig opp og ser min stakkars mann med ansiktet fordreid av smerte og han spør sjokkert: Hvorfor i huleste gjorde du det da skatt? Jeg vet ikke, trodde du skulle drukne meg. HVA? men HVA? Hvor kom det fra? Vet ikke, der og da ville jeg helst løpt langt vekk. Men nå er jeg gift med en fantastisk tålmodig mann og hans løsning var mye bedre. Han hjalp meg ut av badet snakket rolig og bare holdt rundt meg hele natten gjennom.
Sånne episoder har jeg noen av og de gir igjen panikk for hva om det skjer nå eller nå? Hva om jeg våkner og alle minner er vekk, hva om jeg skader noen jeg er så inderlig glad i? Ikke fysisk nødvendigvis, men jeg kan fort si eller skrive noe som sårer, du vet det der filteret som mangler. Det setter alltid en skygge over enhver ting jeg gleder meg til.
Likevel kaster jeg meg ut i kampen for de som alle andre ser ut til å ha glemt eller ikke gidder bry seg om. Jeg krangler med folk jeg ikke aner hvem er på FB. Prøver alt jeg kan og få folk til å bry seg og hjelpe hverandre mer. Noen ganger føles det som verden er full av hat, og at disse hatefulle kan snike seg gjennom pc’n og komme hit som slimete ekle parasitter. Jeg bryr meg egentlig ikke om at de kaller meg alle mulige ting som nazist, landsviker, idiot, tispe osv. Men jeg bryr meg om at disse hatefulle kan skade andre som ikke har det solide nettverket jeg har. Noen ganger føler man seg rett og slett skitten og kvalm etter å ha diskutert med dem, men jeg har som sagt de jeg trenger rundt meg og de fjerner dritten igjen. Kan aldri få sagt nok hvor glad og takknemlig jeg er for min familie, min klan og mine venner. Dere er alle fantastiske og jeg er utrolig glad i dere alle.
Du kan godt spørre hvorfor gidder jeg å blande meg i diskusjoner, gå på protester/markeringer, si offentlig at gården her er åpen for enhver som trenger et fristed når jeg nå har sosial fobi? Vel svaret er enkelt, jeg er glad i alt levende, jeg elsker livet mitt og er takknemlig for hver ny dag, jeg kan ikke kritisere andre for ikke å gjøre noe om jeg ikke er villig selv. Om jeg skulle si nei jeg kan ikke, hvem skal da ta fatt? Joda det er mange flere enn meg, men fremdeles alt for få. Jeg mente også det jeg sa i mikrofonen utenfor stortinget (hjelp jeg gjorde det faktisk) Jeg vil beskytte enhver som blir forfulgt uansett hvem de er. Jeg har svart belte og er for faen ikke redd for noen. Nå er det svært liten sjangse for at noen skulle finne på og forfølge noen opp hit. Men om så skjer er vi da klare, jeg har en sterk klan i ryggen og vi er alle rimelig gode noen meget dyktige med alle slags våpen og våpenløs kamp. Men kampen er først og fremst med ord pr i dag. Og vi må få både mann i gata og politikere til å våkne og se hvem som faktisk er de som trenger oss. Selv om jeg alltid vil ha min fobi og slite med så kan jeg leve 100% og jeg kan være der for andre. Men det kan jeg ikke om jeg skal jobbe 100% da fungerer jeg ikke for noen aller minst for meg selv. Så neste gang du føler det riktig å dømme noen som snylter, prøv å tenke på dette: Vet jeg hva denne personen lever med? Vet jeg hvordan jeg ville taklet samme situasjon? Om svaret er nei, og det er det så kanskje du skulle la være med å dømme?
Ønsker alle der ute en deilig dag, nyt sola om du har den og vær gode med hverandre
Hilsen Gydja
